Den gamle kirkefaderen Ireneues av Lyon (125 – 203) skrev en gang et skrift han kalte Bevis for den apostoliske forkynnelse. Her oppsummerer han frelseshistorien i kompakt form, og nå vil jeg dele et avsnitt som behandler forholdet mellom livet under loven fra det gamle testamantet, og livet som en etterfølger av Jesus.
For vi har tatt i mot ham som er Herre over loven; Guds Sønn. Ved troen på ham lærer vi å elske Gud av hele vårt hjerte, og vår neste som oss selv. Kjærlighet til Gud er fjern fra all synd, og kjærlighet til nesten gjør ikke vår neste noe vondt. Derfor trenger vi heller ikke loven som læremester. Se, vi taler med Faderen, og vi står i hans nærhet som barn som har vokst seg sterke i all rettferdighet og nøysomhet.
Derfor trenger vi heller ikke loven som læremester.
Loven skal ikke lenger si «Du skal ikke begå eksteskapsbrudd» til ham som ikke har noe begjær for sin nestes kone overhodet; den skal ikke lenger si «Du skal ikke slå ihjel», til ham som har lagt av seg all sinne og fiendskap; den skal ikke si «Du skal ikke begjære din nestes eiendom» til ham som ikke bryr seg om de jordiske ting, men samler skatter i himmelen; den skal ikke si «Øye for øye» til ham som ikke regner noe menneske for sin fiende, men ser ethvert menneske som sin neste og derfor aldri vil rekke ut sin hånd for hevn.
Loven vil heller ikke kreve tiende fra ham som har helliget alle sine eiendeler til Gud, og som er villig til å forlate sin far og sin mor for å følge Guds ord. Loven vil ikke befale hvile én dag i uken for den som holder en evigvarende sabbat; det vil si den som i Guds tempel, som er menneskets kropp, tjener Gud i hver en stund med rettferdighet.
– Ireneues av Lyon, fra Bevis for den aposoliske lære, oversettelse ved Per André Rønsen.